Fra vektertårn til brannstasjon
Etter Domkirken er nok Valbergtårnet i dag det mest karakteristiske kjennemerket i byens profil. Høyden over Skagen og Vågen har lange tradisjoner som vakt – og utkikkssted, men selve tårnhistorien går tilbake til året 1659. Da ble det bygget et enkelt tretårn for byens vektere, som i tillegg til å varsle brann, også hadde som oppgave å patruljere i byens gater for å skape større trygghet. Vekterne skulle hver time rope hva klokken var slagen og opplyse om vindens styrke og retning. De skulle holde utkikk, og dersom det oppstod brann, måtte innbyggerne varsles ved hjelp av klokkeringing og at man om natten hengte ut en lykt i retning av brannstedet. Om dagen benyttet man et flagg. Fra midten av 1800 - tallet, ble det også avfyrt skudd fra brannkanoner på plassen foran tårnet.
Utover på 1830 – tallet var tretårnet så skrøpelig at vekterne fryktet for at de kunne få taket i hodet når vinterstormene herjet på land og sjø. Man forsøkte å stive tårnet opp med støtter av tre, men etter hvert råtnet trestøttene og falt ned. Vekterne bad også om å få vinduer i tårnet, slik at de kunne se ut uten å åpne tregluggene, og dermed lettere oppdage en eventuell brann uten å forlate tårnet i all slags vær. Denne henvendelsen førte ikke til noe positivt resultat, og vekterne hadde dermed ikke noe lunt oppholdsrom å se frem til når vaktrunden var tilbakelagt.
Endelig, helt på slutten av 1849, vedtok kommunestyret å reise et åttekantet tårn i gråstein, etter tegninger av den kjente arkitekten i Christiania, Christian H. Grosch. Tårnet stod ferdig i 1852, men de ni vekterne i tårnet klaget snart på fuktighet og oversvømmelser, slik at det måtte settes i gang reparasjoner. Dette forlenget byggeperioden til 1853. Etter opprettelsen av fast brannvakt i 1866 ble antallet vektere i tårnet redusert til tre. De skulle avfyre to skudd om de oppdaget flammer i byen. Dersom ilden bredte seg, lød et tredje skudd. Ellers betydde ett slag med klokken: Stra´en, Kleivå og Torget; to slag: Skagen og Holmen, tre slag: Østervåg og Verket og fire slag: Pedersgate.
Tårnet beholdt sin funksjon som varslingspost i 1880-og 1890-årene og de første tiår av 1900. Tekniske fremskritt og økonomiske lavkonjunkturer førte imidlertid til at det i 1922 ble satt sluttstrek for Valbergtårnet som varslingspost, samtididig som også vekterordningen opphørte. En ny fase i tårnets historie ble innledet, men det er en annen historie !
Storebra´en i mars 1860 førte til store fremskritt når det gjaldt byens infrastruktur. Ved siden av at byen fikk vannverk, ble det også opprettet en fast brannvakt med bemanning og brannmateriell i stadig beredskap. Den 3. april 1866 markerte på mange måter en merkedag i brannvesenets historie i Stavanger by.
Den dagen stod en nyetablert brannvakt ferdig til å rykke ut. Videre hadde byen fått et vannledningsnett der vannet stod under konstant trykk. I tillegg til dette ble det fra Valbergtårnet opprettet en telegrafforbindelse med brannstasjonen, slik at det var mulig å varsle branntilløp på et tidlig tidspunkt. Disse tre faktorene representerte et stort fremskritt i kampen mot ildebranner som måtte finne på å herje i Stavanger ! Bortsett fra brannen i Hospitalgaten i 1929 kan det med rett sies at byen siden Storebra´en har vært forskånet for brannkatastrofer.
Mariakirken skulle bli byens første brannstasjon, så underlig det enn måtte høres. Nå er grunnmurene igjen blitt synlige, på nordsiden av Domkirken mot gaten. Dette var opprinnelig en gotisk steinkirke som utvendig målte 20 x 6,5 m. Den forfalt etter reformasjonen i 1537, men ble i 1592 tatt i bruk som byens rådhus. Bygningen fikk skader i den omfattende bybrannen i 1633 og ble tre år senere også innredet som fengsel og arrestlokale. Da brannvesenet flyttet inn i april 1866, var det ikke mye sakralt tilbake av den gamle, gotiske steinbygningen.
Mariakirken var som det fremgår av målene, en liten bygning. Utviklingen gikk sin gang, og dette medførte etter hvert et økt behov for bedre plass, både for mannskap og materiell. Formannskapet innså at brannstasjonen her ikke kunne fylle sin viktige funksjon lenger. Da kommunen i 1882 fikk tilbud om å kjøpe en annen bygning med historisk sus, tvers over gaten, ble dette enstemmig vedtatt på møte i bystyret 6. juli.
Bygningen som skulle bli byens andre brannstasjon, omfattet et helt lite kvartal. Det var her Hetlandsbanken inntil for få år siden hadde sin beliggenhet. Første gangen vi støter på denne eiendommen, er i middelalderen da det på plassen her lå en bygning hvor kannikene holdt til. Den daværende bygningen var også gammel, eldste delen mot nordvest ble reist etter bybrannen i 1684.
Etter den 2. verdenskrigen ble på ny plassmangelen prekær. Mannskapsstyrken økte, flere kjøretøyer og teknisk utstyr krevde mer romareal.
De kostbare slangene måtte oppbevares i kjelleren, et forhold som i det lange løp ikke var tilfredsstillende. Kravet om en ny brannstasjon som var bygget for sitt spesielle formål, ble et stadig mer aktuelt tema.
I et møte i mars 1953 gav formannskapet klarsignal for bygging av en ny stasjon. Byggekomitéen undersøkte flere tomtemuligheter, men festet seg til slutt ved Ladegårdsveien 32, hvor den gamle Amtmannsboligen lå. Sammen med naboeiendommen som var i privat eie, ville det tilsammen være tilstrekkelig plass for en tidsmessig brannstasjon. Den 18.desember 1956 var det slutt på en 90-årig tilværelse i byens sentrum. Den nye stasjonen stod klar til å tas i bruk. Etter en prøvealarm, ble den første vakten satt.
