Like før kl.04.00 om morgenen den 13. mars lød det tre tunge drønn fra kanonene på Valberget. Det var oppdaget ildtunger som freste opp fra loftet i Wasbøe-huset som lå i et av byens trangeste og mest uregelmessige strøk. (I dag tilsvarer området den nederste delen av Breigaten, fra Østervåg til Havneringen)
Natten hadde vært vindstille, men etter kort tid økte det på til storm fra sydøst. Brannen angrep da hus etter hus i ulike retninger, dels i den sammenhengende husrekken på Østervåg-siden, dels oppover bystrøket Bakken og dels mot Pottemakerstranden og Holmen. Disse områdene var snart et eneste flammehav. Først etter ca. 9 timers forløp maktet brannmannskapene å stoppe ildens herjinger.Branngrensen gikk gjennom Salvagergaten, oppover mot Valberget og endte nede på Skagen. Til og med på andre siden av Vågen fikk man føling med gnistregnet. Rundt 250 av byens 1.300 bygninger strøk med, og 2.000 av de 14.000 menneskene som bodde i byen den gangen, ble husville. De som opplevde dette skrekkscenariet, mintes det så lenge de levde. Alle visste hva det var tale om når temaet ”Storebra´en” ble brakt på bane.

Om vinteren dette året, natten til 7. februar, ble den ytre delen av Holmen i
et tettbygd strøk mellom Skansen og Børrehaugen, rasert av ild. 29 boliger, 12 sjøhus og en rekke uthus ble lagt i aske. De to tårnvekterne i Valbergtårnet som skulle ha varslet brannen med skudd fra kanonene, var begge sovnet på vakten sin. Gjenoppbyggingen gikk imidlertid hurtig, for etter et halvt års forløp var nesten samtlige våningshus innflytningsklare. Byens myndigheter gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å få til en åpnere regulering ved gjenreisningen.

Tidlig på sommeren dette året, onsdag den 17. juni , brøt det ut brann i ”gaten til Værket”. Skadene beløp seg til 933 riksdaler på 26 gårder i nevnte gate og i Østervåggaten, Skolebekkgaten og Forstaden. Sistnevnte navn henviser til bebyggelsen som var skutt opp på gården Hetlands grunn. 20 hus ble ødelagt og 6 ble skadet. De aller fleste som bodde i ovennevnte brannstrøk, var fattige mennesker.

Stra´en er ett av de eldste bystrøk i Stavanger, eldre enn den bebyggelsen som står der i dag. Fra gammelt av var det kirkegods, kalt Grimsageren. På slutten av 1500 – tallet begynte Domkapitlet (kirken) å selge ut tomter, og i løpet av første del av 1700-tallet ble selve stranden og deler av Øvre Strandgate utbygd. Langs indre del var det stort sett velhavende folk som bygde. Lenger ute og oppover i skråningen holdt stort sett småkårsfolk og enkelte håndverkere til.
Her ute, i et hus hvor Anders Østebøe holdt til, var det brannen oppstod , natten til 1. september. På kort tid strøk det med 34 våningshus, 3 sjøhus og 1 smie. Østebøe selv ble satt i arrest ettersom naboene fortalte at han hadde truet dem med ulykke. Dette forstod de slik at han ville sette huset i brann.

Allerede 2 år etter 1766- brannen, søndag 18. desember og altså en uke før jul, brøt det ut en ny brann, noe lenger sør på Stra´en-området og opp mot Øvre Strandgaten. Nå ble 55 hus, 1 sjøbu og 2 låver lagt i aske. Det var denne gangen en pike som hadde vært skjødesløs med lys. I dette området lå det mange småhus, og brannen rammet nok ekstra hardt her, både på grunn av årstiden og fordi mye av det man hadde lagret for vinteren, strøk med. Dette var for øvrig den første bybrannen etter at Norges Brannkasse var stiftet.

En kort notis i islandske annaler, Annales Regii, er den skriftlige kilden til den første bybrann i Stavanger. Vi har ingen utførlige detaljer om omfanget, men i et brev fra erkebisp Jon noen år senere, i august 1275, opplyses det at ”den hellige Svithuns kirke, Stavanger bispedømmes katedral, nylig er brent.”
Det romanske skipet stod som før, med unntak av taket som nok ble flammenes rov. Heller ikke er det noe som tyder på at det opprinnelige, romanske koret var så ødelagt at det ikke lot seg restaurere. Sammen med vesttårnet ble imidlertid koret revet, og i stedet reiste man et nytt, høygotisk kor. Vestfronten ble samtidig erstattet med en forhall.
Den sparsomme bebyggelsen på den tiden var etter alt å dømme konsentrert på et begrenset område omkring selve kirken. Det kan nevnes at ved arkeologiske undersøkelser i dagens bykjerne i 1968, av tomten Skagen 3, støtte man på brannlag som kan tidfestes til denne, eneste kjente, brannen i Stavanger i tidlig mellomalder.

Etter å ha vært forskånet fra større ødeleggelser i hele 361 år, midt i en oppgangsperiode, ble byen fredag den 20. september rammet av et flammehav som lyste over land og strand og fortærte ¾ av byens bygninger. Nesten hvor man snudde seg fikk man nakne skorsteiner og forkullete vegger i synsbildet etter denne katastrofebrannen. Rådhuset brant, og også boligene til biskop og sokneprest gikk opp i luer. På Kongsgård - området ble to store lagerhus totalt ødelagt. Når byborgerne i de påløpende år ville betegne tid og tidsrom, var et vanlig uttrykk: ”forind byen brende”, noe som gir inntrykk av et skille i byens liv.

Etter at byens borgere i løpet av en 50 års periode møysommelig hadde maktet å gjenreise bygninger etter den røde hanens herjinger i 1633, ble strekningen Stranden – Torvet – Skagen sent på kvelden og natten til 4. november 1684, på ny rammet av en ulykksalig brann som raste i over 7 timer. Stallgutten til sokneprest Jens Godtzen hadde vært uforsiktig med ild, og neste morgen var om lag 150 hus med sjøboder og pakkhus strøket med. Disse tilhørte de mest formuende borgerne i byen. Ilden hadde fått ekstra godt tak i nevnte bygningsmasse siden alt var av tre. De lå dessuten tett opptil hverandre. Tollboden brant opp, men ellers var alle sentrale bygninger blitt spart for ildens herjinger. For Kongsgård så det en stund ille ut, men da ble treverk hvor det var fare for at ilden skulle gripe om seg, revet ned. Her hadde dessuten taket i lang tid vært i en elendig forfatning.
Ca. 200 bygninger og småhus stod heldigvis uskadde igjen mellom de rykende branntomtene, men den første umiddelbare følgen som denne storbrannen fikk, var at biskop Jersin måtte dra til Kristiansand. Kong Christian V hadde to år i forveien, 6. mai 1682, beordret at bispestolen skulle flyttes.

Økonomiske oppgangstider etter året 1700 ble brutt av krigen som den dansk – norske kongen erklærte mot Sverige i 1709, og som skulle pågå helt til 1720. En ny ulykke rammet Stavanger under denne elleveårskrigen, brannen i Østervåg, torsdag 28. mai i 1716. Det var sterk storm den dagen, og 89 hus strøk med; alt lå til slutt i aske i dette strøket med mye fattigdom. Svært mange av de mannlige beboerne her var dratt i krigen, og nøden var stor blant dem som satt igjen, de mest vanskeligstilte i byen. Som en liten lindring ble det samlet inn penger i kirkene både i Danmark og Norge. Ilden hadde blusset opp og spredt seg fra et åpent ildsted hvor man tørket korn.

Om ettermiddagen den 14. mars veltet røken ut fra en 4 etasjers murbygning, beliggende nest øverst i den daværende, smale Hospitalgaten. Den hadde tregolv og rikelig med innvendige trevegger. I bygningen holdt den gangen politiet til, og her var det også kontorer for elektrisitetsverket og bygningssjefen. Brannen oppstod i en av kontoretasjene etter at arbeidet var slutt for dagen og fikk derfor utvikle seg fritt en stund. Da brannvesenet kom til stedet, så det nærmest ut som om et vulkanutbrudd var på gang. Snart var også fire trehus på andre siden av gaten i flammer, og gnistregn og ild antente deretter kvistetasjen på det store murhuset til I.O.G.T. som lå ut mot Klubbgaten. I og med at værforholdene var så gunstige den dagen, klarte man å begrense brannen til dette kvartalet.