Branner og brannvern i Stavanger by
Mellom de to første bybrannene i Stavanger gikk det til all lykke over 350 år. I løpet av de neste tre hundreårene , fra 1633 til 1929, ble imidlertid byen hjemsøkt av åtte større branner som forårsaket omfattende skader, både på det materielle planet, men også i mange menneskers sinn. Ilden er menneskets gode tjener når den er under kontroll, men et fryktinngytende element hvis den slippes løs. I middelalderen var folk så redde for brann at hver gang ordet ild, ignis, ble nevnt, måtte de helle ut litt vann.
; "$image.text|wash(xhtml)}")
I dag kan det være vanskelig å forestille seg hvor stadig nærværende brannfrykten opplevdes i den gamle trebyen hvor jo elektrisitet eller gass på den tiden var ukjent. Til lys og varme brukte folk stearinlys, tran- eller oljelamper og mer eller mindre lukkede ildsteder. I et miljø hvor tre, bek eller tjære var vanlig, skulle det lite til før en brann ble antent. Spesielt under uheldige vindforhold kunne uforsiktig omgang med ild føre til at et helt lite lokalsamfunn hvor de fleste kjente hverandre, ble rasert. Uten vannverk ble selve vannforsyningen helt utilstrekkelig ved branner av større omfang, og til dette kommer at slukningsmidlene var ytterst primitive.
Når det gjaldt brannvern, eksisterte det helt fra tidlig middelalder en form for lovverk hvor det påhvilte ” en plikt for legmenn som var friske med hensyn til syn og hørsel, friske til fots, frie menn, fullvoksne og stridsføre, å delta i forsvaret av byen, både mot ytre fiender som mot brann , samt å våke over byens indre fred.” Fra begynnelsen av 1600 – tallet fikk byen fast brannvakt hver natt, samtidig som det skulle være regelmessig inspeksjon av skorsteiner, ildsteder og ovner.
I en brannanordning for Stavanger av 1736 settes det forbud mot å bære åpen ild og røke pipe i byens gater. Det ble heller ikke lovlig å anlegge torv og never på taket til nye hus, og det ble dessuten påbudt med besiktigelse av skorsteiner, bakerovner og andre ildsteder flere ganger årlig. Med en ny anordning i 1767 fikk byen branninspektør, to sprøyte – eller brannmestre og en vaktmester for både brann- og vektervesen. For vektervesenet var brannvakt en hovedoppgave ved siden av politifunksjonen.
I 1771 ble det opprettet en spesiell borgerbrannvakt for nattjeneste, ”rundvakten”, som både patruljerte i byens trange gater, og som hadde vakttjeneste i Valbergtårnet. Her skulle alle borgere og huseiere delta etter tur. Rundvakten var pliktig til å etterse all uaktsomhet med lys og ild på sine turer rundt om i den lille byen og dessuten påse at vekterne var på sine poster.
Etter sigende skal flere av disse mannskapene ha hatt en forunderlig evne til å spasere sovende rundt omkring på vaktene sine, slik at de av og til fikk seg en kald dukkert....
Også Stavanger Borgervæpning hadde plikter å ivareta under brannkatastrofer. Når brannskudd vekket byens borgere, samlet disse mannskapene seg på torget, bevæpnet med sine geværer, og marsjerte derfra til brannstedet. Her stod de vakt ved sprøytene og passet på inventar som ble berget ut av de brennende bygningene.
Alle huseierne var pålagt å holde et visst antall lærspann i henhold til husenes branntakstverdi. Domkirken hadde et eget sprøytehus med stiger og tresprøyter. Ellers disponerte kommunen i 1840 – årene en sprøyte på fire hjul, en kjelsprøyte på to hjul, en sugesprøyte, en liten belgsprøyte, en flytende sjøsprøyte, 15 brannseil og en rekke stiger. Materiellet var plassert i sprøytehus rundt om i byen. For å sikre vannforsyningen var det dessuten anlagt større brannbrønner på strategiske steder, som på Torvet, i Kleivå, på Bakken og i Østervåg.
Når man vet at brannvernsaker svært ofte satte sitt preg på bystyrets møter etter innføringen av det kommunale selvstyret i 1837, syntes det underlig at byens myndigheter lenge ventet med å spille ut det beste kortet som middel mot store brannødeleggelser, regulering av bebyggelsen og iverksettelse av slike planer. Pengeknapphet er en av forklaringene på dette forholdet, nødvendig teknisk ekspertise er et annet moment.
Det måtte komme en storbrann som la ytre del av sentrumshalvøyen i grus, før gjennombruddet for byregulering og teknisk modernisering i Stavanger ble et faktum. Spørsmålet om et vannverk i byen ble nå reist på ny, og i 1862 ble det besluttet at dette prosjektet skulle iverksettes, noe som ville bety enorme fremskritt i kampen mot den røde hane. I vannrør står vannet under konstant trykk, og med enkle midler kunne det våte elementet tas ut i slangene og føres til et brannsted.
Vannverket skulle hente vann fra Mosvannet som bare ligger 37 m over havet, men dette ble ansett som tilstrekkelig for bebyggelsen på den tiden. Anlegget var ferdig i januar 1866. Da var det blitt lagt ned en 12 tommers ledning helt til Kongsgaten, Torget, Skagen og Laugsmannsgaten. Fra denne hovedledningen ble vannet ledet ut i 7 tommers ledninger i de andre bygatene. Samtidig var det anlagt 83 brannkummer.
Etter hvert økte byen i utstrekning, og bebyggelsen kom høyere enn det som Mosvannet var i stand til å klare. Det ble derfor bygd et vannbasseng på toppen av Vålandshaugen, 84 m over havet. For å få vannet opp dit ble det anlagt en pumpestasjon i byens eneste bistasjon, Egenes brannstasjon, som ble tatt i bruk i 1894, og som holdt til i bygningen der gamle Stavanger Sykehus hadde hovedinngang.
Fra 1930 overtok pumpestasjonene i Store Stokkavann. Nå kom vannforsyningen derfra og ble pumpet opp i et nytt basseng som var bygget på Tjensvollhøyden, 89 m over havet. Stokkavannet var byens vannreservoar frem til november 1959 da Interkommunalt vannverk overtok.
