av Reidar Frafjord
Mellom de to første bybrannene i Stavanger gikk det til all lykke over 350 år. I løpet av de neste tre hundreårene , fra 1633 til 1929, ble imidlertid byen hjemsøkt av åtte større branner som forårsaket omfattende skader, både på det materielle planet, men også i mange menneskers sinn. Ilden er menneskets gode tjener når den er under kontroll, men et fryktinngytende element hvis den slippes løs. I middelalderen var folk så redde for brann at hver gang ordet ild, ignis, ble nevnt, måtte de helle ut litt vann.
Når det brøt ut brann i byen før i tiden, løp menneskene øyeblikkelig av sted med bøtter og kar, enten det var til nærmeste brønn, til sjøen eller til Breiavatnet. Vannforsyningen til selve brannstedet foregikk på den måten at folk stod oppstilt i rekker og langet brannspannene fra person til person. Spannene var laget av lær eller seilduk. Dersom man ikke lyktes med å slokke brannen i startfasen, hadde ofte flammene fritt spillerom i de tjærebredte trehusene med brennbar never og torv. For å forhindre videre spredning av ilden ble ofte branntruende hus dekket med våte seil.